Venner! hvor?

For noen innlegg siden skrev jeg at livet er herlig, egentlig er det ikke så verst. Men jeg føler jeg har mistet flere av mine venner den siste tiden, og jeg lurer på hvorfor? Dersom det fortsetter slik, kommer jeg ikke til å ha noen venner igjen. Greit jeg har vært litt usosial den siste måneden, men det er fordi jeg bruker hele tiden min på å skrive bacheloroppgaven ferdig. Jeg er så lei av den oppgaven, både ved å skrive den, men også det å prate om den. Det skal bli en fornøyelse når jeg endelig er ferdig med oppgaven og skolen. Denne sommeren som kommer skal jeg ”bare” jobbe min 30 % før jeg begynner i 100 % stilling 1. august. Denne sommeren ønsker jeg å være sosial, le mye, bli kjent med nye flotte mennesker, grille og bare kose meg. Men hvordan skal jeg klare dette når jeg føler at jeg mister mine venner, og hvert fall når jeg ikke vet hvorfor jeg mister dem. Greit at vi kan være opptatt med ulike ting, men det går an å ta telefonen eller sende en melding for å vise at det er liv.
Å bli kjent med nye mennesker er koselig. Og i gjennom skolen har jeg blitt kjent med Kjersti, og hun har hjelp meg mye den siste tiden. Setter virkelig stor pris på henne. Hva skulle jeg gjort uten henne, hun drar meg med på fest og festligheter, gjør slik at jeg blir kjent med nye hyggelige mennesker, drar meg med på fotball=), hun lar meg få være meg selv. Marthe har kommet hjem for sommeren, og det er herlig å prate med henne. Jeg har kjent henne så lenge jeg har levd nesten og hun kjenner meg nok gjerne bedre enn noen annen. I dag har var vi oppe på Klepp og såg på 17. Mai toget der og etterpå reiste vi opp på barneskolen her og spiste kake og snakket med mennesker vi ikke har pratet med på lenge. Det var litt moro når de ikke kjente Marthe igjen, men slik er det bare når vi vokser til! Eller hva??? På fredag møtte jeg Johanne/Sol, var koselig. Vi hadde oss en god og lang prat, selv om vi ikke møtes så ofte så vet jeg at hun er på Sola og hun vet at jeg er her på loftet. Trenger en av oss noen å prate med så er vi her for hverandre. Fytti for en herlig følelse. På torsdag var jeg på besøk hos Renate, lenge siden vi har hatt tid begge til å finne på noe. Hun og forloveden/samboeren har kjøpt hus, så dermed ble det et besøk til henne for god prat og for å se huset. Vi fant ut at vi må finne på noe oftere. Det er ikke moro når det går for lang tid mellom hver gang vi finner på noe. Stinemor er også en god venn, som jeg vet er der for meg når jeg trenger henne. Møtte henne og Nicolay på Klepp i dag. Om vi ikke alltid kan møtes så blir det at vi prater på telefon. Har jo kjent henne siden hun bodde her på feltet for mange år siden. Maren s. går jeg ofte tur med i Kleppeloen, det er alltid koselig. Disse flotte jentene jeg har ”ramset” opp her, trives jeg godt sammen med. De har satt sine egne spor i hjertet mitt! Jeg setter ufattelig stor pris på dem. Det som er det beste med disse jentene er at jeg får være meg selv, jeg trenger ikke være redd for å si hva jeg mener og de tar meg for den jeg er. Føler dessverre at dette innlegget ble veldig negativt, det var ikke meningen. Er det noen som føler at de mangler her, så er det ikke meningen, men nå er det nok.