Har i alle år lært at eg ikke skal hate noen elle noe. En kan være uenig og gjerne ikke være bestevenner, men en skal aldri hate noen eller noe. Men den siste halvannen uken, har jeg vært sint, skuffet, redd, lei meg, oppgitt, veldig trist, hatt sterk migrene, veldig usosial og har generelt gjemt meg her på loftet mitt. Fikk vite for litt over en uke siden at min kjære farmor har kreft og det er ikke noe en kan gjøre med det. Hvorfor skal denne stygge, ekle og forferdelige sykdommen ramme min farmor? Det er fortidlig å miste farmor nå, hun er bare 71 år. Hun skal leve i mange år til, det er hvertfall det jeg ønsker og håper. Men det ser ikke lyst ut lenger. Som jeg skrev i sist innlegg har jeg vært i Tromsø, hadde det moro der, og kunne legge vekk tankene om hva som skjer her hjemme, men tankene var tilbake med en gang jeg kom hjem. Håper at tankene forsvinner, for det er ikke farmor sin feil at hun har fått denne sykdommen, det er ikke noe hun kan gjøre med denne saken og det eneste jeg kan gjøre er å støtte henne. Det er ikke lett, for det er vanskelig å være positiv i denne saken. Må si at det var herlig å ver med litt venner denne helgen, at de har nærmeste dratt meg ut av loftet. Veldig takknemlig for det. For å isolere meg har jeg jobbet mye, vært på loftet uten andre rundt meg, mye skole, mye oppgaveskriving og bare vært utilgjengelig på mobilen.